En liten oppdatering på livet i Longyearbyen.
( 1,5 grader, sludd i lufta, ikke sett noen isbjørn og lyset slås av merkbart tidligere for hver kveld.)
Livet i Longyearbyen er flott. Vi koser oss, og synes at vi blir godt tatt i mot overalt. Sitter med en følelse av at det er lettere å finne seg til rette her i Longyearbyen enn hva det hadde vært i ei bygd hjemme med like mange innbyggere. Det er lite her, såpass lite at dama på butikken hilser på deg på gata. Ja, nettopp fordi du handler i butikken der hun jobber.
«Ingen isbjørn i dag heller mamma» sier Nikolai mens han speider ut av vinduet.
Det er alltid et spenningsmoment å flytte til en ny plass, og særlig når vi har Nikolai med i bagasjen. Han savner familie og venner hjemme og blir veldig glad når noen ringer/facetimer han. Et av dagens høydepunkt er å sjekke postkassen. Vi hadde satt postkassen sånn at han kunne rekke den rett utenfordøra, men den måtte flyttes. Nå har Ovar mekka en flåklypa-inretning (av paller selvfølgelig) borte ved postkassestativet, slik at Nikolai fremdeles kan hente posten. Han blir kjempeglad hver gang det er noe i postkassen til ham, så hvis noen har lyst å sende noe så er adressen: Nikolai Theis-Haugland, Vei 238, 45 B, 9170 Longyearbyen.
Nikolai er en veldig sosial gutt, men har slitt litt med å finne sin plass i den nye barnehagen. Heldigvis begynner det å gå seg til litt nå. Vi var jo på grensa til bekymra når han hver dag kom og fortalte at han lekte best med Nikolai. Vi slapp litt opp på de bekymringene når vi forstod at det var en annen gutt på avdelinga også som het Nikolai. De er visst et radarpar, og leker godt sammen, men han savner helt klart vennene sine «haima på Braod» som han sier
Søppeltokt
Trening og sånn
Trøndere (kan være) bra folk det også.....
Vi har vært opptatt av at Nikolai skal trives og at han skal finne seg venner her oppe. Det har resultert i at vi fint kan ha samtaler lik denne « Hei, så du har barn på rundt 3 år. Kanskje jeg kunne få telefonnummeret ditt, så finner vi på noe en dag? ». Det var vel omtrent sånn en dag på barneidretten at vi ble kjent med trønderne Andreas, Linn og Victoria (snart 4 år). De bor rett over veien for oss, og vi har vært mye sammen med dem i det siste.
Nikolai og Victoria leker godt sammen, og de har hittil møttes hver lørdag for ukens høydepunkt – kveldskos og lørdagsgodt i sofaen mens de ser på vennebyen. ( Nikolai kan begynne på mandagen å spør håpefullt om det er lørdag i dag).
Vi voksne trives også godt i hverandres selskap. Andreas og Ovar har vært ute og sett fotball og vært på Quiz. (Hvor vi hadde det fengende navnet Palle og Jerry, kommer tilbake til opprinnelsen til navnet om litt). Linn er dataansvarlig på skolen og de bor i et hus som er vesentlig større enn leiligheten vår. Dette kom godt med da Annette trengte litt arbeidsro i forbindelse med budsjettarbeid, da dette var vanskelig å kombinere med Brannmann Sam på ipad og Vikingkamp på TV. Da fikk hun låne seg et kontor der.
«Pappa, skal du plukke sånne som det ikke står snøskutere på på jobben i dag??
Hvorfor så mange paller? Jo det henger sammen med folk setter snøskuterene sine på paller om sommeren og mange lar bare pallene ligge igjen når de kvitter seg med skuterene.
Ovar stortrives i jobben, er deilig å ha en litt anderledes jobb enn det han har vært vant til.
Men det er jo litt som bukken og havresekken å la Ovar jobbe ned ved avfallsanlegget, så han kommer daglig hjem med ting og tang han har funnet, hvorav ca 95% blir tatt med tilbake igjen neste dag på oppfordring fra Annette.
Bil eller beina?
Vi hadde jo, som noen kanskje fikk med seg, noen til dels engasjerte diskusjoner på om vi burde ta med bilen opp hit eller ikke. Sannheten er at vi bruker bilen en hel del, men hvis vi har tid og skal inn til «byen», så fortrekker vi å gå. Ovar var synes veien til barnehage og skole var overraskende kort, og samtidig som bilen er i daglig bruk. Vi har vel ennå ikke konkludert med hvem som hadde rett, men følgende taler vel kanskje for seg selv:
«Vi bruker bilen hver dag og det er godt å ha den når den først er her, uten at det vil si at jeg innrømmer at jeg tok feil eller Ovar hadde rett» (sitat Annette)
Barneidrett og svømming
I helgene drar vi opp i Svalbardhallen og leker. Det er da åpen hall og alt er foreldrestyrt, uten fast opplegg. I praksis betyr det at man kan ta ut og leke med det man vil av utstyr . (Tjukkasser, trampoliner, baller, sleng tau osv.) Nikolai elsker dette. Virker som han trives best med å kunne bestemme selv hva han vil leke med. Etter hvert har vi blitt kjent med flere av de andre foreldrene og ungene, det er mange barnefamilier her. Etterpå tar vi oss en tur i svømmehallen. Vi var litt skeptiske, da Nikolai hittil ikke har villet bade i basseng hvor han ikke står i bunn. Her finnes det ikke slike basseng, og heller ikke rullestolrampe. Men det var det som skulle til, han hadde ikke noe alternativ, og dermed var han med uti bassenget med en gang, og han storkoser seg. Etter bading avsluttes dagens aktiviteter med vaffler i hallen før vi drar hjem.
«Hei, vil du være med på helgetur? Vi skal fly med helikopter, gå tur og speide etter isbjørn?»
Ovar er blitt med i Røde Kors. Det resulterte i at han fikk bli med på helgetur. Det var spennende. 12 personer ble flydd inn til Røde Kors sin hytte med helikopter fredag kveld. En helt fantastisk helikoptertur og beliggenheten av hytta var ubeskrivelig, men den flotteste panorameutsikten, hvor enn du så. Her var det en liten dugnadsjobb som ble gjort, før de lørdag begynte sin vandring tilbake til Longyearbyen. Det betyr i praksis å gå to dagsmarsjer i steinur. Mesteparten av den turen var gjennom morenefare uten stier. Men det var sosialt og hyggelig. En flott tur, men som Nikolai så fint sa «Pappa, det er bare stein her på Svalbard»
Med hodelykt og signalpistol
På veien overnattet vi i telt, noe som ikke var veldig uvant, foruten at temperaturen var nede i 6-7 minus. Skal ikke skryte på meg noe annet enn at det var ganske kaldt. Selv om jeg var var godt utstyrt med gode vinterklær. Så var det godt å krype ned i soveposen og få litt varme i meg før isbjørnvakta. På grunn av isbjørnfaren måtte vi ha isbjørnvakt hele natta, det ble en time på hver. Jeg trodde jeg skulle ha god puls når jeg, alene i mørke, skulle rundt og se etter isbjørn, men jeg var overraskende rolig, til og med når den andre hodelykte konka ut på grunn av kulden. Jeg hadde hodelykt og en signalpistol. Hadde lært det viktigste, -hvis jeg måtte fyre den av , så måtte jeg passe på at den ikke havnet bak bjørnen, for da ville den skremme den mot meg. En perfekt 45 grader var det beste. Er egentlig glad jeg slapp matematikk der midt på natta.
«Truls jobber jo både i ambus og snorkus, det e litt rart»
I går, lørdag, var vi på åpen brannstasjon hvor Nikolai fikk kjøre brannbil en liten tur rundt byen, slukke «brann», og kjøre opp i «korgå te Elfi» (liften på den største brannbilen). Truls var på jobb og viste frem ambulansen. Nikolai syntes var rart at han kunne jobbe både i brannbilen og sykebilen, men det er helt vanlig her.
Tidligere på dagen var vi å lekte i Kullungen barnehage, sammen med noen andre barnefamilier, og vi var en tur på Rabalder (kafe/kino/kulturhus) hvor vi møtte Jorunn med familie, som endelig har kommet tilbake til Svalbard. (Jorunn studerte sammen med Annette, og det er hun Annette nå vikarierer for på apoteket. De har en sønn Tind, som går på samme avdeling som Nikolai, og vi håper jo at det blir en god lekekamerat for Nikolai etterhvert.
I morgen er det ny uke, og sansynligvis blir dette siste uka med pallerydding. Så det blir spennende å se hva Ovar skal ta seg til etterpå. Nå er hvertfall endelig politiattesten på plass, slik at skolen kan ringe hvis behov.
Livet i Longyearbyen er flott. Vi koser oss, og synes at vi blir godt tatt i mot overalt. Sitter med en følelse av at det er lettere å finne seg til rette her i Longyearbyen enn hva det hadde vært i ei bygd hjemme med like mange innbyggere. Det er lite her, såpass lite at dama på butikken hilser på deg på gata. Ja, nettopp fordi du handler i butikken der hun jobber.
«Ingen isbjørn i dag heller mamma» sier Nikolai mens han speider ut av vinduet.
Det er alltid et spenningsmoment å flytte til en ny plass, og særlig når vi har Nikolai med i bagasjen. Han savner familie og venner hjemme og blir veldig glad når noen ringer/facetimer han. Et av dagens høydepunkt er å sjekke postkassen. Vi hadde satt postkassen sånn at han kunne rekke den rett utenfordøra, men den måtte flyttes. Nå har Ovar mekka en flåklypa-inretning (av paller selvfølgelig) borte ved postkassestativet, slik at Nikolai fremdeles kan hente posten. Han blir kjempeglad hver gang det er noe i postkassen til ham, så hvis noen har lyst å sende noe så er adressen: Nikolai Theis-Haugland, Vei 238, 45 B, 9170 Longyearbyen.
Nikolai er en veldig sosial gutt, men har slitt litt med å finne sin plass i den nye barnehagen. Heldigvis begynner det å gå seg til litt nå. Vi var jo på grensa til bekymra når han hver dag kom og fortalte at han lekte best med Nikolai. Vi slapp litt opp på de bekymringene når vi forstod at det var en annen gutt på avdelinga også som het Nikolai. De er visst et radarpar, og leker godt sammen, men han savner helt klart vennene sine «haima på Braod» som han sier
For et par uker siden var hele Polarflokken barnehage på søppeltokt, og Ovar var så heldig å få være med Nikolai og resten av gjengen på tur. De tok båten «Polargirl» et par timer uti fjorden, kjørte småbåter til land og var der og samlet søppel, hadde bål og koste seg. Formålet var å lære barn om miljø og natur, og både store og små koste seg.
Trening og sånn
Annette går frem og tilbake til jobb hver dag, og synes det er helt fantastisk. Hun har også begynt å svømme litt oppe i Svalbardhallen, og går på treningstimer. Tilbudet er overraskende bra, og det er jo bra, særlig når været og mørket setter inn. Ovar har meldt seg inn på treningssenteret, men etter at han begynte med palleløfting har det stoppet litt opp. Målet er fremdeles å ikke bli støttemedlem helt ennå...
Trøndere (kan være) bra folk det også.....
Vi har vært opptatt av at Nikolai skal trives og at han skal finne seg venner her oppe. Det har resultert i at vi fint kan ha samtaler lik denne « Hei, så du har barn på rundt 3 år. Kanskje jeg kunne få telefonnummeret ditt, så finner vi på noe en dag? ». Det var vel omtrent sånn en dag på barneidretten at vi ble kjent med trønderne Andreas, Linn og Victoria (snart 4 år). De bor rett over veien for oss, og vi har vært mye sammen med dem i det siste.
Nikolai og Victoria leker godt sammen, og de har hittil møttes hver lørdag for ukens høydepunkt – kveldskos og lørdagsgodt i sofaen mens de ser på vennebyen. ( Nikolai kan begynne på mandagen å spør håpefullt om det er lørdag i dag).
Vi voksne trives også godt i hverandres selskap. Andreas og Ovar har vært ute og sett fotball og vært på Quiz. (Hvor vi hadde det fengende navnet Palle og Jerry, kommer tilbake til opprinnelsen til navnet om litt). Linn er dataansvarlig på skolen og de bor i et hus som er vesentlig større enn leiligheten vår. Dette kom godt med da Annette trengte litt arbeidsro i forbindelse med budsjettarbeid, da dette var vanskelig å kombinere med Brannmann Sam på ipad og Vikingkamp på TV. Da fikk hun låne seg et kontor der.
«Pappa, skal du plukke sånne som det ikke står snøskutere på på jobben i dag??
De sier må begynne på bunn for å jobbe seg oppover. Tror sånn statusmessig, så er det ikke mange (lovlige) yrker som kommer lenger ned, men Ovar synes det er helt topp.
Ovar og Andreas er for tiden ansatt av Lokalstyret her oppe som renovasjonskonsulenter (søppelmenn). Jobben går rett og slett ut på å samle inn paller og jerrykanner som folk har slengt fra seg rundt omkring i Longyearbyen. Til nå har de samlet inn over 20 tonn med paller og en hel del jerrykanner (derav Quiz-navnet Palle og Jerry ), noe som fikk oppmerksomhet av lokalstyret, de var overrasket over mengden)Hvorfor så mange paller? Jo det henger sammen med folk setter snøskuterene sine på paller om sommeren og mange lar bare pallene ligge igjen når de kvitter seg med skuterene.
Ovar stortrives i jobben, er deilig å ha en litt anderledes jobb enn det han har vært vant til.
Men det er jo litt som bukken og havresekken å la Ovar jobbe ned ved avfallsanlegget, så han kommer daglig hjem med ting og tang han har funnet, hvorav ca 95% blir tatt med tilbake igjen neste dag på oppfordring fra Annette.
Bil eller beina?
Vi hadde jo, som noen kanskje fikk med seg, noen til dels engasjerte diskusjoner på om vi burde ta med bilen opp hit eller ikke. Sannheten er at vi bruker bilen en hel del, men hvis vi har tid og skal inn til «byen», så fortrekker vi å gå. Ovar var synes veien til barnehage og skole var overraskende kort, og samtidig som bilen er i daglig bruk. Vi har vel ennå ikke konkludert med hvem som hadde rett, men følgende taler vel kanskje for seg selv:
«Vi bruker bilen hver dag og det er godt å ha den når den først er her, uten at det vil si at jeg innrømmer at jeg tok feil eller Ovar hadde rett» (sitat Annette)
Barneidrett og svømming
I helgene drar vi opp i Svalbardhallen og leker. Det er da åpen hall og alt er foreldrestyrt, uten fast opplegg. I praksis betyr det at man kan ta ut og leke med det man vil av utstyr . (Tjukkasser, trampoliner, baller, sleng tau osv.) Nikolai elsker dette. Virker som han trives best med å kunne bestemme selv hva han vil leke med. Etter hvert har vi blitt kjent med flere av de andre foreldrene og ungene, det er mange barnefamilier her. Etterpå tar vi oss en tur i svømmehallen. Vi var litt skeptiske, da Nikolai hittil ikke har villet bade i basseng hvor han ikke står i bunn. Her finnes det ikke slike basseng, og heller ikke rullestolrampe. Men det var det som skulle til, han hadde ikke noe alternativ, og dermed var han med uti bassenget med en gang, og han storkoser seg. Etter bading avsluttes dagens aktiviteter med vaffler i hallen før vi drar hjem.
«Hei, vil du være med på helgetur? Vi skal fly med helikopter, gå tur og speide etter isbjørn?»
Ovar er blitt med i Røde Kors. Det resulterte i at han fikk bli med på helgetur. Det var spennende. 12 personer ble flydd inn til Røde Kors sin hytte med helikopter fredag kveld. En helt fantastisk helikoptertur og beliggenheten av hytta var ubeskrivelig, men den flotteste panorameutsikten, hvor enn du så. Her var det en liten dugnadsjobb som ble gjort, før de lørdag begynte sin vandring tilbake til Longyearbyen. Det betyr i praksis å gå to dagsmarsjer i steinur. Mesteparten av den turen var gjennom morenefare uten stier. Men det var sosialt og hyggelig. En flott tur, men som Nikolai så fint sa «Pappa, det er bare stein her på Svalbard»
Med hodelykt og signalpistol
På veien overnattet vi i telt, noe som ikke var veldig uvant, foruten at temperaturen var nede i 6-7 minus. Skal ikke skryte på meg noe annet enn at det var ganske kaldt. Selv om jeg var var godt utstyrt med gode vinterklær. Så var det godt å krype ned i soveposen og få litt varme i meg før isbjørnvakta. På grunn av isbjørnfaren måtte vi ha isbjørnvakt hele natta, det ble en time på hver. Jeg trodde jeg skulle ha god puls når jeg, alene i mørke, skulle rundt og se etter isbjørn, men jeg var overraskende rolig, til og med når den andre hodelykte konka ut på grunn av kulden. Jeg hadde hodelykt og en signalpistol. Hadde lært det viktigste, -hvis jeg måtte fyre den av , så måtte jeg passe på at den ikke havnet bak bjørnen, for da ville den skremme den mot meg. En perfekt 45 grader var det beste. Er egentlig glad jeg slapp matematikk der midt på natta.
«Truls jobber jo både i ambus og snorkus, det e litt rart»
I går, lørdag, var vi på åpen brannstasjon hvor Nikolai fikk kjøre brannbil en liten tur rundt byen, slukke «brann», og kjøre opp i «korgå te Elfi» (liften på den største brannbilen). Truls var på jobb og viste frem ambulansen. Nikolai syntes var rart at han kunne jobbe både i brannbilen og sykebilen, men det er helt vanlig her.
Tidligere på dagen var vi å lekte i Kullungen barnehage, sammen med noen andre barnefamilier, og vi var en tur på Rabalder (kafe/kino/kulturhus) hvor vi møtte Jorunn med familie, som endelig har kommet tilbake til Svalbard. (Jorunn studerte sammen med Annette, og det er hun Annette nå vikarierer for på apoteket. De har en sønn Tind, som går på samme avdeling som Nikolai, og vi håper jo at det blir en god lekekamerat for Nikolai etterhvert.
I morgen er det ny uke, og sansynligvis blir dette siste uka med pallerydding. Så det blir spennende å se hva Ovar skal ta seg til etterpå. Nå er hvertfall endelig politiattesten på plass, slik at skolen kan ringe hvis behov.
